inspirasjon til ettertanke

Det er nå nesten 2 år siden jeg første gang oppdaget dagboken som skulle bli min grunn til å ikke slette profilen min på nettby, jeg snublet over profilen da jeg snokte i mine venners vennelister.
fast profilsnoker som jeg er holder det ikke å kaste et raskt blikk over selve forsiden for deretter å trykke meg ut igjen. Neida. Jeg trykker meg hitetter og ditetter, nysgjerrig på om det overhodet finnes en eller annen fornuftig person, med en profil som faktisk kan gjøre en forskjell. Ikke store forskjeller, jeg snakker ikke om livreddende nettbyprofiler som kan forhindre krig eller bevise guds eksistens. neida, så avansert er jeg ikke. Bare jeg finner èn profil som kan få meg til å tenke, som kan vise at nettby faktisk inneholder ett par personer med litt innhold i toppetasjen. og gjett hva folkens, den eksiterer. ved rene tilfeldigheter snublet jeg over profilen som hindret meg i å slette nettby den dagen. Tjude. Ei jente som alle oss andre. ung, forelsket, med planer. ut fra de få dagbokinnleggene jeg skumleste der, visste jeg at dette var ei jente med stål i nesa, som virkelig klarte å sette ord på det vi resten har litt mer problemer med. Nemlig noe så enkelt som det vi møter til daglig. Denne dagboken var så humoristisk og ekte at jeg var hektet allerede ved de 4-5 første linjene. Den var faktisk så avhengighetsskapende at jeg trykket meg helt tilbake til hennes første dagbokinnlegg og leste hver eneste linje, hvert eneste ord i dagboken. Det er nå snart 2 år siden, og jeg er fortsatt like hektet. På en måte skummelt. jeg vet aldeles ikke hvordan jeg hadde reagert om jeg oppdaget at en eller annen fremmed person en annan plass i landet hadde vært totalt oppslukt i å lese absolutt alt som hadde angått meg og mitt liv. men slik er det altså, trude`s liv og måte å få plassert sine erfaringer og meninger i en dagbok ved hjelp av ord inspirerer meg. rett og slett. om vi ser bort fra det faktum at hun i ung alder fant sin prins og endte opp som tvillingmor så er hun i bunn og grunn ikke så forskjellig fra oss. kjenner meg igjen i flere av situasjonene hun skriver om, men jeg tenker bare ikke over det der og da, og jeg er langt ifra kreativ nok til å klare å beskrive dem med ord.
joda, jeg kan å skrive dagbok, for all del.."kjære dagbok. Idag sto jeg opp, sola skinte og bla bla bla" men hvem gidder egentlig å lese side opp og side ned om hva jeg bedriver dagene mine med. det er vel derfor denne bloggen også igrunn skulle fylles med innlegg i det skjulte. Jeg skriver for min egen del, for å senere kunne huske hva som fylte min hverdag som 18 åring. for å selv kunne minnes de små øyeblikkene som faktisk spiller en rolle, uansett hvor meningsløse de virker der og da.
Men når jeg nå ikveld atter en gang trykket meg inn på http://vaskekost.blogg.no/ (trudes blogg) oppdaget jeg noe jeg ikke har tenkt over før. jeg blogger for harde livet, skriver ting som kanskje senere en vakker dag, kan spille en rolle (for meg selv) men jeg har ikke skrevet en eneste linje om meningene mine, om hva jeg synes om de små tingene i hverdagen, jeg skriver det som hver en person som kjenner meg kan skrive, alle som tilbringer en hel dag med meg kan skrive akkurat det samme som jeg deler med dere her i bloggen. men hva sier det om meg? eier jeg absolutt ingen meninger?
trude har evnen til å oppdage de små ting, som betyr noe, og sette ord på meningene sine. Hun har det lille ekstra, som får det hun skriver til å bli verdt å lese. det som får deg til å tenke selv, det som får deg til å sammenligne meninger og erfaringer.
Samtidig som hun skriver på en humoristisk, sarkastisk, intens og lærerik måte.
Hun har en rett og slett fengende måte å skrive på.
og jeg ber, ber om at jeg, som trude, en vakker dag også får den evnen til å legge merke til det store i de små øyeblikkene.