Hvil i Fred<`3

Nå har det i det siste blitt mangel på innlegg i denne bloggen, men ikke uten grunn.
I siste innlegg forklarte jeg at bestefar sannsynligvis hadde kort tid igjen å leve, og som antatt gikk han bort ikke lenge etter.
29 Juni 08 måtte han gi opp kampen mot kreft, kols, hjerte og lungeproblemer.
Men sterk har han vært, ingen tvil om det, få ville klart å holde ut så lenge som det han gjorde, han hadde en viljestyrke som få, og var glad nok i livet til å nekte å gi opp med det første.
Men han slapp å være alene, i det øyeblikket pulsen sluttet å slå var både mormor, mamma, knut, elin, og jeg på rommet med han.
Det var sårt, men godt å tenke på at han ikke var alene.
Jeg tror dette må ha vært noe av det tyngste jeg noen gang har måttet komme meg gjennom, og jeg har aldri før følt meg så liten å alene som det jeg gjorde i tiden etter at han gikk bort.
Det var så tomt å tenke på at han aldri mer skulle sitte i godstolen sin, å fleipe å spøke med oss andre, aldri mer kunne spørre han om råd. Han har vært styrken for alle oss andre og han har vært den som har holdt familien samlet. Alt var så trygt når han var her, selv om han lå lenket til sykehussengen var det trygt så lenge vi viste han var i live.
Nå er det over, Og unsett hvor mye jeg skulle ønske at det ikke var slik, så er det ingnting jeg kan gjøre med det.
Han har det bedre der han er nå, og uansett hvor lite det hjelper å s det til seg selv, så ville det bare vært seigpining om han skulle blitt holdt her lengre..
Nei det e tungt, og ord blir så alt for fattige og små når man skal forklare savnet man føler etter et slikt tap.
Dere er iallefall nå oppdatert om hvorfor bloggingen tok en pause.

Bestefar<'3 du kunne vinne sollys ut av regn, og trosse hvert et negative tegn. Din latter, fleip, rettskafne godhet, visdom bak hvert ord, Du var vår største styrke, den vi trengte her på jord. du gav oss alt det beste i deg selv, og minnet tar vi med oss, om vi nå må si farvel. <3

Lossjano an dero sas divusar<3