skolemodus

da var det på tide med et litt mer oppdaterende innlegg, etter en lang periode i taushet.
Jeg har nå flyttet tilbake til nord-Trøndelag. og går nå skole på Steinkjer.
Går almennfaglig påbygging i klasse C, en klasse som jeg stortrives i.
Vi har desidert den beste klassen på skolen, og noen av de mest fantastiske lærerne.
Mattekarakteren har steget opp fra 1-2 til 5 og jeg føler at jeg henger mye mere med nå enn før.
Det er kun to fag jeg gjerne kunne ha valgt bort, SK (sosialkunnskap) og Naturfag.
Sosialkunnskap er vel igrunn det mest interessante faget vi har, men gud for en fjern lærer. Vi er flere i klassen nå som har klaget, så sansynligvis bli han byttet ut med en som har ett litt mer fornuftig innhold i toppetasjen.

Om man ser bort fra skole, har ting blitt helt annerledes enn hva jeg så for meg ved å flytte tilbake til Steinkjer.
Og det drar ikke i den positive retningen.
Jeg har nå mistet kontakt med en av mine tidligere beste venner som har betydd urolig mye for meg. At en så gulle god person kunne vende om å bli så falsk å patetisk hadde jeg aldri trodd. Men det er vel slik det er. Folk forandrer seg, noen til det positive, andre til det negative. I dette tilfellet, sistnevnte.

Emma, min forlovede, bestevenn, og gullklomp bor i Drammen og er så å si umuli å få kontakt med, kun en samtale nå å da. Når vi ikke er på skole, eller hun er på jobb.
Å om sant skal sies var hun en av mine hovedgrunner for å flytte tilbake.

Kim min andre gullklomp å bestevenn å pratebuddy har totalt isolert seg fra omverden og har viet sit liv til PS.

Ole Johnny har fått seg kvinnz, og har andre tanker i hodet for tiden enn sitt lille ensomme søskenbarn. Men for å ha det sagt er Silje (dama hans) ei utroli jente med en helt fantastisk personlighet. Et friskt innspill i vår ellers litt smågale familie.

May og Marwa. mine to små bøtteknott holder til på Inderøya, noe som betyr at jeg ikke får treft dem heller nok for tiden.

Anne Grethe, bøllefrøet mitt vier helgene sine til Henrik, noe som igjen er eviglangt fra Follafoss.

nei, ting forandrer seg. Og her sitter jeg igjen og regner matte, blogger for harde livet, og samler tankene over på litt andre ting.
Nå skal jeg ikke overdrive så alt for mye, Jeg må være ærlig å si at de fleste har stilt opp utrolig mye for meg i det siste, noe jeg er evig takknemmelig for.
Selv om kontakten er mindre enn hva jeg hadde håpet på så holder jeg fortsatt fast på at jeg har blitt tildelt verdens beste venner, med hjerter av gull.
selv om ett fåtall i det siste har vist helt andre sider av seg selv, som ikke blir så godt motatt av meg.

da har vi oppsumemrt om skole og venner. det burde dekke det viktigste.
Kunne ha skrevet ett par ord om hva som ellers foregår i hverdagen, men med tanke på at det ikke er noe videre interessant, og bare inneholder fest, fyll og slit dropper vi det.
aye aye captain
-shanætt

Hvil i Fred<`3

Nå har det i det siste blitt mangel på innlegg i denne bloggen, men ikke uten grunn.
I siste innlegg forklarte jeg at bestefar sannsynligvis hadde kort tid igjen å leve, og som antatt gikk han bort ikke lenge etter.
29 Juni 08 måtte han gi opp kampen mot kreft, kols, hjerte og lungeproblemer.
Men sterk har han vært, ingen tvil om det, få ville klart å holde ut så lenge som det han gjorde, han hadde en viljestyrke som få, og var glad nok i livet til å nekte å gi opp med det første.
Men han slapp å være alene, i det øyeblikket pulsen sluttet å slå var både mormor, mamma, knut, elin, og jeg på rommet med han.
Det var sårt, men godt å tenke på at han ikke var alene.
Jeg tror dette må ha vært noe av det tyngste jeg noen gang har måttet komme meg gjennom, og jeg har aldri før følt meg så liten å alene som det jeg gjorde i tiden etter at han gikk bort.
Det var så tomt å tenke på at han aldri mer skulle sitte i godstolen sin, å fleipe å spøke med oss andre, aldri mer kunne spørre han om råd. Han har vært styrken for alle oss andre og han har vært den som har holdt familien samlet. Alt var så trygt når han var her, selv om han lå lenket til sykehussengen var det trygt så lenge vi viste han var i live.
Nå er det over, Og unsett hvor mye jeg skulle ønske at det ikke var slik, så er det ingnting jeg kan gjøre med det.
Han har det bedre der han er nå, og uansett hvor lite det hjelper å s det til seg selv, så ville det bare vært seigpining om han skulle blitt holdt her lengre..
Nei det e tungt, og ord blir så alt for fattige og små når man skal forklare savnet man føler etter et slikt tap.
Dere er iallefall nå oppdatert om hvorfor bloggingen tok en pause.

Bestefar<'3 du kunne vinne sollys ut av regn, og trosse hvert et negative tegn. Din latter, fleip, rettskafne godhet, visdom bak hvert ord, Du var vår største styrke, den vi trengte her på jord. du gav oss alt det beste i deg selv, og minnet tar vi med oss, om vi nå må si farvel. <3

Lossjano an dero sas divusar<3